ROMANIAS HISTORIE

700 år før Kristus grunnla grekerne handelskolonier langs Svartehavet. Området som i dag er rumensk, ble kalt Dakia. Constanta – eller Tomis som grekerne kalte byen – ble grunnlagt i denne perioden. Rundt år 100 etter Kristus erobret romerne regionen og Dakia ble en del av det romerske riket. Fra år 400 til år 1000 okkuperte ulike nasjoner området, og Romania oppstod som tre kongedømmer: Moldavia, Transylvania og Vallakia

Seinere okkuperte ungarerne og sakserne ( eller tyskerne om man vil) hele regionen, helt til tyrkerne tok kontrollen i Transylvania på 1500-tallet. Folket fikk et visst selvstyre mot å betale høye skatter til de tyrkiske ( ottomanske) sultanene. I 1595 gjorde soldater fra alle de tre rumenske kongedømmer et knusende storangrep på de tyrkiske troppene, og tyrkerne ba om våpenhvile.

Østerrikske tropper jaget ut tyrkerne i 1683 og Transylvania ble en del av Østerrike-Ungarn. Etter den russisk-tyrkiske krigen i 1829 var den tyrkiske innflytelsen i Romania endelig slutt.

I 1848 var det revolusjoner over hele Europa, slik også i Romania. En voksende nasjonal bevegelse førte til dannelsen av nasjonalstaten Romania i 1862, etter noen år med skiftende ledere. Internasjonalt sett ble Romania anerkjent som egen stat i 1881. Og 22.mai 1881 ble Kong Carol den første kronet som rumensk konge.

Etter at Østerrike-Ungarn var blant taperne i den første verdenskrig,  fikk Romania store landområder i fredsavtalene i 1918. Romania doblet faktisk sitt landområde og kalte seg selv Stor-Romania. 1920-årene er den store og glade perioden i rumensk moderne historie. Forretningslivet blomstret, det samme gjorde kulturlivet - og Romania med hovedstaden Bucuresti i spissen ble lekeplass for de rike, vakre og kongelige fra hele Europa. Hovedstaden har fortsatt minner fra denne perioden hvis vi ser nøye etter.

I årene før utbruddet av andre verdenskrig gikk derimot det meste galt. Romania hadde en stor og viktig jødisk bosetning, og anti-jødiske strømninger fra Tyskland fikk en rask grobunn. En halvmilitær gruppe – Jerngarden – begikk grusomme overgrep mot jødene i Bucuresti og alle som hadde forbindelse med dem.

Daværende Kong Carol den andre støttet først Jerngarden, - deretter arresterte han gardens ledere for så å myrde dem. Kongen toppet det hele ved å innføre et kongelig diktatur. Regjeringer kom og gikk, politikere ble drept og hevnet i all offentlighet. Økonomien kollapset og kaoset førte til at folk over hele landet demonstrerte mot vanstyret. Ikke-angrepsavtalen mellom Hitler og Stalin i juni 1940 førte dessuten til at Stor-Romania mistet land, og Romania var redusert og isolert.

Overklassen i Romania la skylda på Kong Carol, og fikk en medspiller i kongens egen generalmarskalk Antonescu. Han tvang kongen til å abdisere til fordel for den uerfarne og 19-årige Kronprins Mihai. Generalen skal ha gjort det på en effektiv måte: Han gikk inn i palasset,rettet geværet mot kongens mor og sa: ” Trekk deg som konge, ellers dreper jeg den gamle dronningen!”

Med Adolf som forbilde utnevnte Antonescu seg selv som diktator og ”conductor” – et rumensk ord for ”fører”. Den unge kongen – som fortsatt lever i eksil i Sveits den dag i dag, - ble bare en nikkedukke i et blodig spill han ikke kontrollerte. ( Dette forklarer den lave begeistringen for kongedømme i dag i Romania)

Antonescu tillot tyske soldater å komme inn i Romania i oktober 1940 og i 1941 gikk Romania inn på tysk side da Tyskland startet krigen mot Sovjet. Konsekvensene var forferdelige. 400000 rumenske jøder og 40000 sigøynere ble deportert og gasset i hjel i nazileiren Auschwitz.

Generalens nazidiktatur hindret ikke en voksende motstand blant den jevne rumener. I perioder var det regelrett borgerkrig i Romania mellom partisaner og tyskvennlige tropper. Da krigen gikk dårlig for tyskerne og russiske soldater nærmet seg den rumenske grensa, skjedde det noe utrolig og unikt. 23.august 1944 byttet plutselig Romania side i krigen – og de 53000 tyske soldatene som stod i landet ble umiddelbart tatt til fange. Innen oktober 1944 hadde rumenske og russiske soldater jaget de ungarske og tyske styrkene fra Transylvania – og de fortsatte krigføringen inne i Ungarn og i Tsjekkoslovakia.

Prisen var høy: 500 000 rumenske soldater døde da de slåss for nazistene, og 170000 andre døde da de var på alliert side.

Kong Mihai ga ordre til arrestasjon av Antonescu og ga han umiddelbart over til de russiske kommunistene. Generalen ble dømt og henrettet etter en rask rettsak i Moskva.

Etter verdenskrigen tok russerne – eller kommunistene i Sovjet for å være mer nøyaktig -  den reelle makten i Romania. Det kommunistiske partiet i Romania var svært lite, men russerne brukte partiet bevisst for å gjøre landet til en kommunistisk stat.

I 1947 tvang kommunistene kong Mihai til å abdisere og flykte landet, monarkiet ble formelt avskaffet og Den rumenske folkerepublikk innført. Folk protesterte kraftig, ikke minst småbønder, politiske ledere før krigen og de intellektuelle. Det var til ingen nytte, en etter en ble arrestert og send til brutale arbeidsleire. Psykiatriske sykehus ble også brukt til å få politiske motstandere til å tenke ”riktig”.

I 1950 var Romania en kommuniststat i alle betydninger av ordet. Til og med russiske bokstaver og tegn ble innført i det rumenske språket for å gjøre Romania mindre rumensk.

Lojaliteten til Sovjet fortsatte til slutten av 50-årene. Etter Stalins død begynte rumenske kommunistledere å distansere seg fra Moskva. En av disse fritenkerne var Nicolae Ceausescu, en bondesønn som hadde smurt seg fram helt til toppen i partiapparatet. De russiske styrker trakk seg helt ut av Romania i 1958 og Romania skaffet seg en mer uavhengig rolle enn andre østblokkland. Da Ceausescu kom til makta i 1965, skulle han bli landets leder helt fram til revolusjonen i 1989.

Romania tok aldri del i Sovjets herjinger i andre land, og kalte til og med invasjonen i Tsjekkoslovakia for ”skammelig”. Dette vakte oppsikt i vesten og en viss beundring for Ceausescu. Men Ceausescu brøt aldri med Sovjetlederne, og mange avtaler og foretninger ble gjort i det skjulte.

Lederne i Vest besøkte Ceausescu ofte og ga tydelig uttrykk for glede over Romanias uavhengighet ved å gi ham billige lån og støtte politisk. Da Ceausescu fordømte Sovjets invasjon i Afghanistan ble han dekorert av Dronning Elisabeth i England. Norske kong Olav besøkte landet og fikk gjenbesøk også, og alt var fryd og gammen. Utad.

Det verden ikke så var den brutale innenrikspolitikken som ble fort i Romania. Situasjonen ble verre og verre for den jevne mann og kvinne. Utenrikspolitisk var Ceausescu en suksess, men innenrikspolitisk en tragedie. Ceausescu ble i 1980-årene en psykotisk og gal diktator som så fiender overalt. Vi kan si at han var populær på 1960-tallet fordi han bygget opp en ny infrastruktur i landet, og produkter fra rumensk tungindustri solgte bra i utlandet. Men makten ble en rus for han og hele hans familie. All motstand ble brutalt slått ned og uten motstand ble han vant til å få gjøre som han ville. Det sies at det hele vippet helt over etter et statsbesøk i Nord-Korea. Der ble paret Ceausescu imponert over masseparadene og dyrkingen av diktatoren Kim Il Sung, og hjemme igjen ville de lage en rumensk kopi. Først tok han penger som var øremerket velferd og betalte ned all utenlandsgjeld, deretter bestemte han seg for å bygge verdens største palass midt i Bucurestis ærverdige og gamle bydel.

Ceausescus private og hemmelige politi ” SECURITATE” – holdt alle rumenere i sjakk, og terroren fra denne gestapo-lignende organisasjonen gjorde landet til et helvete å leve i. Telefoner ble systematisk avlyttet, brev åpnet og alle samtaler i grupper overvåket. Hippier med langt år ble forhørt av politiet og vestlig popmusikk regulert med sensur. Politiske motstandere forsvant.

På det verste – rett før opprøret jula 1989 – hadde Securitate offisielt 20000 militante medlemmer, noen sier at det riktige tallet var 40000. Arkivene forsvant sporløst og mystisk våren 1990 – så det er umulig å fastslå antallet. I tillegg var det over en million betalte tystere. Diktatoren hadde øyne og ører overalt.

Allerede i 1966 var abort blitt ulovlig, og det ble en nasjonalindustri å føde flest mulig barn. Føreren ønsket flere undersåtter. Kvinner skulle minst ha 4 barn og prevensjon var totalforbudt. Familier med færre barn måtte betale straffeskatt – eller legge fram en overbevisende medisinsk attest på at fruktbarhet var begrenset. Gynekologiske undersøkelser av kvinner ble statlig rutine så ingen skulle lure seg unna.

Samtidig tok mennene i Securitate seg til rette – også gjennom seksuelle overgrep, og ulykkelige voldtektsofre måtte føde uønskede barn som ble overlatt til stadig voksende barnehjem.

På 1980-tallet begynte resten av verden å se de forferdelige forholdene inne i Romania. Kritikken økte, og Ceausescu svarte med å forby offentlige samlinger uten spesiell tillatelse, og at all omgang med utlendinger var forbudt ”uten å ha en grunn”.

Den rumenske økonomien stupte, men ingen våget å fronte diktatoren med dokumenterte tall. Elektrisiteten ble rasjonert og varmt vann ble bare mulig et par timer om dagen. Gatelysene ble slått av og landet ble bokstavelig talt lagt i mørke.  Men den herskende eliten merket ikke noe til fattigdommen, de skaffet seg enda mer personlig luksus. Samtidig satte føreren i gang helt vanvittige byggeprosjekter som vannkanal til Bucuresti og demninger uten tilstrekkelig vannkraft. Da pengene tok slutt, sparket han byggeingeniørene og prosjektene ble stående som groteske og uferdige minnesmerker over et sinnsykt regime.For å kontrollere folket ytterligere, befalte diktatoren at alle rumenere skulle bo i blokker – og satte i gang ville byggeprosjekter der han først jevnet vakre og verneverdige landsbyer med jorda – for så å tvangsflytte befolkningen inn i halvferdige høyhus.

Det var landsbyødeleggelsene som førte til at Romanias vanstyre ble tatt opp i FN og fordømt internasjonalt. Siden all utenlandsk presse var utestengt fra Romania, fikk saken likevel ikke den dokumentasjonen som verden trengte for å reagere. Men lederens dager var talte. Ceausescu hadde nå få venner, og hadde problemer med å finne land han kunne statsbesøke. Unntaket var Iran og et dusin fjerntliggende diktaturstater. Selv bestekameraten Kina skrudde av varmen for  diktatoren de hadde heiet på da han sparket Sovjetgubbene på leggen.

DEN RUMENSKE REVOLUSJON JULA 1989

Revolusjonen i Romania jula 1989 skulle bli den mest blodige i Øst-Europa. Opprøret begynte da en katolsk prest protesterte mot at han skulle fjernes fra stillingen sin på et torgmøte i Timisoara. Han var for frittalende,- mente regimet.

Da politiet kom og skulle arrestere ham, ble det gateslagsmål, og opptøyene spredte seg til andre deler av byen og senere også til andre byer i Romania.

17de desember samlet det seg en stor og hissig folkemasse i Bucuresti og militære brukte stridsvogner og panservogner for å spre folkemengden. Det hjalp lite, og seinere på ettermiddagen bestemte regimet at soldatene skulle bruke ordentlige geværkuler. Sivile ble nå drept i opptøyene og de blodige kampene fortsatte utover natta. Securitate slo til rundt midnatt, døde lik i gatene ble plukket opp og kremert umiddelbart.

Vendepunktet kom 19de desember, da militæret i Timisoara bestemte seg for å ta parti med opprørerne. Faren for total borgerkrig var åpenbar. Ceausescu selv var på statsbesøk hos ayatollaene i Iran og kom tilbake til Romania den 20de desember. Den aldrende diktatoren skjønte ikke omfanget av opprøret, og medløperne rundt ham hadde nok også allerede bestemt seg for at de måtte kvitte seg med nasjonens ”far”. De fortalte ham i alle fall ikke alt om opprøret. Dagen etter bestemte han seg for å tale på en massemønstring foran sentralkomiteens kontor i Bucuresti. Som vanlig ble kommunisttro arbeidere fra fabrikkene i forstedene busset inn for å hylle diktatoren, men på veien inn til sentrum satte noen ut et rykte om at Ceausescu likevel ikke kom til å tale denne dagen. Arbeiderne returnerte til arbeidsplassene sine.

Klokka 12:30 begynner Ceausescu balkongtalen sin til en folkemasse på 100000 mennesker. På en eller annen måte starter menneskene å rope ” Morder!” og ” Timisoara!” – først summende, deretter som høye taktfaste rop. Diktatoren er så sjokkert at han blir handlingslammet. Kona Helena prøver å få ham til å fortsette. Tafatt prøver han å løfte opp armene for at folket skal roe seg. Alt er forgjeves og alt blir kringkastet direkte på rumensk fjernsyn – før skjermene plutselig blir svarte. Den forhåndsinnspilte applausen på en båndspiller blir slått av og Ceausescu blir ført bort fra balkongen.

I timene og dagene som kommer, hersker det fullstendig forvirring i Romania. Det skytes, det drepes, det demonstreres og et komplett kaos oppstår. De offisielle tallene i ettertid er over 1500 drepte og 3000 skadede totalt sett. De første kampene står om Fjernsynshuset, og opprørerne får snart kontroll over sendingene. Hele verden kan følge med på revolusjonen jula 89, og mange julemiddager verden over blir avbrutt av de historiske TV-bildene fra Romania. Nyhetsoppleserne forteller at Den nasjonale redningsfronten har overtatt makten i landet, men kaoset fortsetter. Folk tror ikke på noen før de får vite hva som har skjedd med herr og fru Ceausescu, - som tilsynelatende er som sunket i jorda.   De fleste mener at de har rømt til utlandet, eller gjemmer seg i en bunkers.

Først over nyttår får verden og Romania greie på hva som har skjedd. Diktatorparet prøvde å komme seg til en flybase med helikopter, men halvveis til Pitesti lot piloten som han fikk motortrøbbel og gjorde en landing ved siden av motorveien. Det hele er avtalt spill, Nicolae og Helena Ceausescu blir arresterte og satt i varetekt i en militærbase i Targoviste. Julaften blir de to stilt for en anonym militærdomstol, dømt for forbrytelser mot Romania og menneskeheten - og umiddelbart ført ut og skutt i hodet . Det hele skjedde så raskt og provisorisk at man i ettertid har mistenkt de involverte for å berge sitt eget rykte seinere. Noen stod bak og trakk i trådene, og at dette må ha vært militære i Ceausescus egen krets, er åpenbart. Da videoopptakene fra rettsaken og de groteske bildene av likene til diktatorparet flimrer over fjernsynsskjermen verden over, bryter gleden ut i Romania. Folk danser i gatene og synger ” Frihet!” og ” Seier!”

Andre medlemmer av Ceausescufamilien blir tatt til fange og settes i fengsel. TV-kameraene fotfølger politiet inn i de ulike luksuspalassene og en luksus rumenerne ikke trodde fantes i deres eget land- åpenbares for dem. Det topper seg da TV viser et badekar i ekte gull for katten til Ceausescus datter. Forskrekkelsen går over i sinne, og man retter seg mot det brutale og forhatte Securitate. Men de fleste medlemmene i Securitate er som forsvunnet, tidligere gestapister menger seg med sivile og later som de er på revolusjonens side. Ingen av de nye makthaverne ønsker å ta tak i dem heller. Alt som skjer er at par ledere blir arrestert og dømt, men de fleste går fri. At Romania aldri har ryddet opp i dette, er ganske uforståelig for en utlending. Kanskje det var for mange involvert. Men dette er et åpent sår i den rumenske revolusjonen som ingen andre enn rumenerne selv kan lege. Og nå er det sikkert for sent.

Våren 1990 blir en gledens og optimismens vår i Romania. Særlig unge mennesker ser lyst på framtida. Dessverre forkrøpler virkeligheten hverdagen ganske snart. Hele landet var i realiteten konkurs og utplyndret, og det ble i praksis umulig å starte en effektiv oppbygging av landet. Rumenerne måtte også fronte andre rester fra diktaturet; - som forsømte barnehjem overfylt av unger, aidssyke som var stuet bort i fengselslignende hospitaler og en uhemmet forurensing av naturen. Den vanlige rumener var sjokkert over at alt dette var blitt holdt hemmelig for dem. I tillegg til inflasjon og fattigdom ble dette et drivhus for frustrasjon og bitterhet.

Da Romania forsvant fra det internasjonale nyhetsbildet, følte også rumenerne seg glemt og alene. Det ble vanskelig å få utenlandsk hjelp økonomisk og utenlandsk konkret støtte var mer unntak enn regel. Da Vesten innførte visum for rumenske borgere som ville reise utenlands, følte rumenerne seg som annenrangs europeere. Under diktaturet ble de stengt inne i sitt eget land, og nå med demokrati - blir de stengt ute fra det frie Europa.

I DAG

I 1992 fikk Romania sin nye grunnlov og etableringen av et fritt og demokratisk Romania var formelt i boks. Den første fritt valgte presidenten ble Ion Iliescu, paradoksalt nok en tidligere kommunist med en noe frynsete ministerbakgrunn i en av Ceausescus tidlige regjeringer. I 1998 ble Romanias første ikke-kommunistiske president valgt; historieprofessoren Emil Constantinescu. Han representerte nye holdninger og nye ideer. Men han mislyktes helt med å forbedre landets økonomi, og høsten 2000 ble Ion Iliescu gjenvalgt som Romanias president. Fire år etter ble skipper Traian Basescu valgt til president.

Framtida til Romania er tåkete, og historien synes å skygge for enhver forandring til det bedre i landet. Inflasjonen har løpt løpsk, og lønningene er latterlig lave sammenlignet med prisnivået. Korrupsjon er satt i system, og selv om alle kjente politikere har erklært full krig mot den økonomiske kriminaliteten – så kan euro kjøpe alt og alle i Romania – inkludert de samme politikerne. Tidligere kommunistledere har utnyttet situasjonen og kaoset etter diktaturets fall, og har gjort seg selv søkkrike gjennom gamle forbindelser og juridiske krumspring i forhold til for eksempel eiendommer. Disse menneskene er ikke interesserte i noen velferdsstat der en rettferdig fordeling er satt øverst på dagsordenen.

I Romania i dag blir de få rike stadig rikere, men de mange fattige blir stadig fattigere. Rumenske venner sier at det største problemet er holdningene til vanlige folk. Folk mangler initiativ fordi de er vante med at befalinger kommer fra oven. De vet ikke helt hvordan de skal ta tak i sin egen situasjon.

Når alt dette negative er sagt, så har utvilsomt Romania mange muligheter. Turismen kan forbedre nasjonaløkonomien og bringe hard valuta til landet – sammen med handel, vin, landbruksprodukter og olje fra Svartehavet. Og de ungdommene som ikke drømmer om å flytte til utlandet, prøver nye veier og har mange idèer.

Men uten nye investeringer, en bedre fordeling av godene og de riktige politiske virkemidlene, kan dette ta lang tid. Svært lang tid. – Resten av Europa må hjelpe til, for ingen i Europa er tjent med at Balkanområdet er en fattig bror som blir liggende nede i elendighet i generasjoner.

Fra januar 2007 har Romania vært medlem i EU. Rumenske politikere mener dette vil bety enorme muligheter til det bedre for landet. Den vanlige rumener vil nok vente og se. Enorme overføringer har vært gjort fra EU sin side. og forandringene skjer smått, men de skjer.